Kongen abdiserer!

Etter lengre tids sykdom og skadeavbrekk (det betyr bare at han har trent ”litt” mindre) har sjefen bestemt seg, ”dette blir siste sesong”, direkte sitat. Så legger han til, ” nei nå er e drit lei av å ikkje kunne trene maks, trenger noen skikkelig harde økter”. Det verste med dette er vel egentlig ikkje at han skal legge opp, men at han er litt sur og oppgitt.

Sist lørdag morgen startet langturen på beina kl 07.00, det var kolmørkt og kun noen få stilte (grunnen til det er beskrevet i tidligere innlegg). Det skulle egentlig ha vært intervall med drag i Slettåsen, men kongen hadde fått juling av yngste sønn så han var litt sår i ribbeina. Opp igjennom Eskjedalen blei det ein del krauning, skulle nesten tru mi var på vei til Kraunland. Det var både ribbeina og knea som var kleine, men e sjøl hadde nok med å henge på. Etter å ha kommet ned av Bessliheia skulle vi over mot Dalshov. Var Kongen sliten? Først snubla han i ein pinne, gikk rett og slett på snørra (klarte å berge ribbeina, men kneet fekk litt). Han spurte om vi ville grave han ned. Etter å ha kryssa jernbanen snåver han i det gamle gjerdet langs jernbanen. Då rant det over for ein sindig kar, og hadde det ikkje allerede vært lyst så hadde vi i hvert fall kunne slått av lampa til Olav T nå. Litt oppe i lia får han roa seg litt, og ber oss legge inn ei lita forbønn til kvelden pga episoden.

Tåka er tett og inn mot Lomstjennene kan sjøl den mest lokalkjente bli usikker, men kongen er rimelig sikker på veien, sjøl om kroppen skranter. Regna med at nå skulle e klare å henge på inn siden mi nærma oss Bjormyr. Så på vei opp Slettåsen kommer spørsmålet (frå sjefen); skal dikkon være med å springe intervalldrag i Slettåsen i morgen?

Driver den mannen å holder oss for narr eller,, Først aner Olav T at kronprinstittelen er innen rekkevidde, så lover kongen å legge opp,, endelig tenker han nok på vei opp Eskjedalen.

Men e regner med han fikk kjørt seg i dragene opp Slettåsen på søndag formiddag,,

Olav V.