I form i tide??

I går kveld og i kveld hadde jeg de to første ordentlige treningsturene på flere uker. Det var deilig- i flotte løyper, på godt føre og ingen risiko for kontakt med lyng og stein.
Men altså- hadde jeg hatt treningsdagbok, så ville den ikke vært svart som Svein sin, men temmelig blank, iallfall inni, fra sist i november til nå. Noen rolige turer på Buliveien, og en tilfeldig deltakelse samme sted i et testrenn for de i elitegruppa er unntaket.
De som ikke liker eller tåler tragiske historier kan slutte å lese nå..

Det begynte med et nedhopp fra en enkel stilling med malingspann og kost i hendene. En planke sklei unna og landinga i stein og bordbiter foregikk på nedre del av ryggen og de to som er nedenfor der. Konstaterte rimelig fort at ikke noe kunne være brukket, men det kjentes som å ha fått skikkelig juling- tror jeg. Etter et par dager så det iallfall definitivt slik ut. Sigrunn tok et bilde av området- et meget fargerikt bilde. Jeg angrer på at jeg i et svakt øyeblikk sletta det bildet.
Så gikk det noen dager, med god bedring, fram til en dag det viste seg å være usannsynlig glatt, regn som hadde frosset til en fin glasur. På vei til fjøset i vanlig god fart var kontakten med bakken plutselig helt borte. Jeg tror jeg er rimelig god til å "beine meg", og klarte å gjøre et slags hallingkast utav det og havnet inntil uthusveggen uten å ramle. Det gikk utrolig bra, tenkte jeg. Der kunne fort Italia-turen ha røket. Jeg kjente at det stakk litt rart bak i sida da jeg skulle svinge høygaffelen i løa, men det var da bare en bagatell.
Senere samme dag skvatt jeg skikkelig baklengs på en blank isflekk på låvebrua, slo hodet lettere i sementen, men albuen desto hardere. Lå stille og kjente over situasjonen, mens smeltevann rant friskt og kjølende langs ryggen. Der ble det vel iallfall slutten for Marcialonga- opplegget, var den skremmende tanken. Med en knust albue blir det noe slapp staking.
Etter et par dager er statusen følgende: Albuen er utrolig sår å ta på, men funker overraskende bra uten å gjøre vondt. Men bak i ryggen er det bare mer og mer vondt. Et legebesøk gir diagnosen: brist i et ribbein.
Ja, ja, jeg kan jo løpe litt, eller gå diagonal med spikerfeste og la overkroppen med albue og ribbein bare slenge med, tenker jeg. Det er jo ennå ei god stund igjen til slutten av januar.

Nå er det vel nok, tenker du. Nei,da. En dag hadde jeg fått et lite sår ved handleddet- det så ut som det var ei lita stikke der. Prøvde forgjeves å finne den. Dagen etter var der en hissig infeksjon, og i løpet av et par dager hadde den spredd seg halvveis til albuen og utover i fingrene. Har et lignende tilfelle fra et par år tilbake friskt i minne. Den gangen havna jeg på sjukehus med intravenøs penicillin i ei uke. Derfor bar det til legen igjen, og igang med sterkeste pillekur. I det denne dopingperioden går mot slutten i romjula, med godt resultat, så overtar en sterk forkjølelse stafetten. Denne er nå i ferd med å slippe taket. Så nå ser jeg fram til en intens oppkjøringsperiode i et par uker framover, med forhåpentligvis bratt stigende formkurve.
Jeg er optimist, og har god tru på en fin tur i Dolomitene i slutten av måneden.
Men skulle det gå kleint, så har jeg hermed dokumentert et bra lager av forklaringer.
Kan være kjekt å ha..

Med ønske om en fin vinterperiode framover, på riktig del av gradestokken.
Jakob Einar